Bokmålsordboka
sollisitere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sollisitere | sollisiterer | sollisiterte | har sollisitert | sollisiter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| sollisitert + substantiv | sollisitert + substantiv | den/det sollisiterte + substantiv | sollisiterte + substantiv | sollisiterende |
Opphav
fra latin ‘sette i bevegelse’Betydning og bruk
søke om en (påstått) rett;
prøve å oppnå noe ved personlig frammøte