Bokmålsordboka
slure
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å slure | slurer | slura | har slura | slur! |
sluret | har sluret | |||
slurte | har slurt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
slura + substantiv | slura + substantiv | den/det slura + substantiv | slura + substantiv | slurende |
sluret + substantiv | sluret + substantiv | den/det slurede + substantiv | slurede + substantiv | |
den/det slurete + substantiv | slurete + substantiv | |||
slurt + substantiv | slurt + substantiv | den/det slurte + substantiv | slurte + substantiv |
Opphav
kanskje lavtysk sluren ‘være slapp’Betydning og bruk
ikke gripe, ikke få tak;
Eksempel
- hjulene sluret;
- slure med kløtsjen;
- bilen sluret i grusen