Bokmålsordboka
skutte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skutte | skutter | skutta | har skutta | skutt! |
| skuttet | har skuttet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skutta + substantiv | skutta + substantiv | den/det skutta + substantiv | skutta + substantiv | skuttende |
| skuttet + substantiv | skuttet + substantiv | den/det skuttede + substantiv | skuttede + substantiv | |
| den/det skuttete + substantiv | skuttete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk; beslektet med tysk schütteln ‘riste’Betydning og bruk
- riste, hufse, særlig refleksivt:
Faste uttrykk
- skutte seg sammentrykke seg sammen
- skutte seggjøre rykninger med skuldrene