Bokmålsordboka
skjøte 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å skjøte | skjøter | skjøta | har skjøta | skjøt! |
| skjøtet | har skjøtet | |||
| skjøtte | har skjøtt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| skjøta + substantiv | skjøta + substantiv | den/det skjøta + substantiv | skjøta + substantiv | skjøtende |
| skjøtet + substantiv | skjøtet + substantiv | den/det skjøtede + substantiv | skjøtede + substantiv | |
| den/det skjøtete + substantiv | skjøtete + substantiv | |||
| skjøtt + substantiv | skjøtt + substantiv | den/det skjøtte + substantiv | skjøtte + substantiv | |
Opphav
norrønt skeyta, egentlig ‘gi i ens skjøt’, idet overdrageren ved eiendomssalg la noe jord fra eiendommen i kjøperens frakkeskjøtBetydning og bruk
gi skjøte (1
Eksempel
- skjøte en tomt til sønnen sin