Bokmålsordboka
benevne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å benevne | benevner | benevnte | har benevnt | benevn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| benevnt + substantiv | benevnt + substantiv | den/det benevnte + substantiv | benevnte + substantiv | benevnende |
Uttale
benevˊneOpphav
av tysk benennenBetydning og bruk
Eksempel
- han benevner seg direktør;
- dette benevnes ofte som unnfallenhet;
- motstanderen er benevnt som en av verdens beste