Bokmålsordboka
rullere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rullere | rullerer | rullerte | har rullert | ruller! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| rullert + substantiv | rullert + substantiv | den/det rullerte + substantiv | rullerte + substantiv | rullerende |
Opphav
fra fransk, beslektet med rulle (1; jamfør rullerendeBetydning og bruk
- sette i gang på nytt;la sirkulere
Eksempel
- rullere kommuneplanen
- gå på omgang
Eksempel
- ledervervet rullerer mellom medlemmene;
- 20 personer som rullerer på å være mannskap