Bokmålsordboka
resignere 1
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å resignere | resignerer | resignerte | har resignert | resigner! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| resignert + substantiv | resignert + substantiv | den/det resignerte + substantiv | resignerte + substantiv | resignerende |
Uttale
resigneˊreOpphav
fra latin ‘oppheve’, opprinnelig ‘ta seglet av et brev’Betydning og bruk
finne seg i, gi opp, gi avkall på;
jamfør resignert
Eksempel
- han resignerte til slutt