Bokmålsordboka
renke
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en renke | renken | renker | renkene |
Opphav
fra tyskBetydning og bruk
mest i flertall: ondsinnet knep, lureri, intrige
Eksempel
- smi, spinne renker