Bokmålsordboka
påtreffe
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å påtreffe | påtreffer | påtraff | har påtruffet | påtreff! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| påtruffen + substantivpåtruffet + substantiv | påtruffet + substantiv | den/det påtrufne + substantiv | påtrufne + substantiv | påtreffende |
Betydning og bruk
mest i passiv: støte tilfeldig på, treffe på
Eksempel
- de ble påtruffet av en rekognoseringspatrulje