Bokmålsordboka
prute
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å prute | pruter | pruta | har pruta | prut! |
| prutet | har prutet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| pruta + substantiv | pruta + substantiv | den/det pruta + substantiv | pruta + substantiv | prutende |
| prutet + substantiv | prutet + substantiv | den/det prutede + substantiv | prutede + substantiv | |
| den/det prutete + substantiv | prutete + substantiv | |||
Opphav
jamfør lavtysk proten ‘sludre’; opphavlig trolig ‘trette, kjekle’Betydning og bruk
prøve å oppnå prisavslag
Eksempel
- vi fikk prutet ned (prisen på) leiligheten en del;
- prute på prisen