Bokmålsordboka
prioritetsvikelse
substantiv hankjønn
prioritetsvikning
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en prioritetsvikelse | prioritetsvikelsen | prioritetsvikelser | prioritetsvikelsene |
| en prioritetsvikning | prioritetsvikningen | prioritetsvikninger | prioritetsvikningene | |
| hunkjønn | ei/en prioritetsvikning | prioritetsvikninga | ||
Betydning og bruk
i jus: det å gi avkall på plassen sin i en prioritetsrekke