Bokmålsordboka
plapre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å plapre | plaprer | plapra | har plapra | plapr!plapre! |
| plapret | har plapret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| plapra + substantiv | plapra + substantiv | den/det plapra + substantiv | plapra + substantiv | plaprende |
| plapret + substantiv | plapret + substantiv | den/det plaprede + substantiv | plaprede + substantiv | |
| den/det plaprete + substantiv | plaprete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk, lydordBetydning og bruk
- snakke fort;skravle, vrøvle
Eksempel
- de plapret om de samme tingene hver gang de møttes
- røpe hemmelighet;sladre
Eksempel
- plapre til politiet
Faste uttrykk
- plapre ut medrøpe;
buse ut med