Bokmålsordboka
banne
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å banne | banner | banna | har banna | bann! |
bannet | har bannet | |||
bante | har bant |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
banna + substantiv | banna + substantiv | den/det banna + substantiv | banna + substantiv | bannende |
bannet + substantiv | bannet + substantiv | den/det bannede + substantiv | bannede + substantiv | |
den/det bannete + substantiv | bannete + substantiv | |||
bant + substantiv | bant + substantiv | den/det bante + substantiv | bante + substantiv |
Opphav
norrønt banna, opprinnelig ‘lyse i bann, forbanne’; av bannBetydning og bruk
uttrykke sterke følelser gjennom tabuord, ofte ord knyttet til religion, kjønn osv.;
sverge (2), bruke ed (2)
Eksempel
- han bannet lavt;
- banne og sverge
Faste uttrykk
- banne i kirkenmotsi eller spotte en autoritet eller noe hellig
- å motsi lederne var å banne i kirken
- banne påvære sikker på
- det kan du banne på