Bokmålsordboka
overrumple
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å overrumple | overrumpler | overrumpla | har overrumpla | overrumpl!overrumple! |
overrumplet | har overrumplet | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
overrumpla + substantiv | overrumpla + substantiv | den/det overrumpla + substantiv | overrumpla + substantiv | overrumplende |
overrumplet + substantiv | overrumplet + substantiv | den/det overrumplede + substantiv | overrumplede + substantiv | |
den/det overrumplete + substantiv | overrumplete + substantiv |
Opphav
etter tysk, opprinnelig ‘overfalle med larm’; jamfør rumleBetydning og bruk
komme uforvarende på;
Eksempel
- overrumple en fiende;
- spørsmålene hennes overrumplet meg
- brukt som adjektiv:
- et overrumplende initiativ;
- en overrumplet keeper