Bokmålsordboka
oppdager
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en oppdager | oppdageren | oppdagere | oppdagerne |
Betydning og bruk
person som oppdager noe, særlig nye steder
Eksempel
- Norge har fostret oppdagere og polfarere