Bokmålsordboka
munke
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en munke | munken | munker | munkene |
Opphav
trolig av munkBetydning og bruk
en slags tykk, rund kake stekt i et særskilt jern;
jamfør munkepanne