Bokmålsordboka
mora
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en mora | moraen | moraer | moraene |
Opphav
fra latin ‘opphold, utsettelse’, av morari ‘drøye, stanse’Betydning og bruk
i jus: forsinkelse med eller unnlatelse av å oppfylle bestemmelser i en kontrakt til rett tid;
jamfør morarente