Bokmålsordboka
miskunn
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en miskunn | miskunnen | miskunner | miskunnene |
Opphav
norrønt miskunn, opprinnelig ‘det å ikke beskylde en for noe’; beslektet med kunne i en eldre betydning ‘skylde’Betydning og bruk
særlig i religiøst språk: nåde, barmhjertighet
Eksempel
- vis miskunn!
- Guds miskunn