Bokmålsordboka
mishage
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å mishage | mishager | mishaga | har mishaga | mishag! |
| mishaget | har mishaget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| mishaga + substantiv | mishaga + substantiv | den/det mishaga + substantiv | mishaga + substantiv | mishagende |
| mishaget + substantiv | mishaget + substantiv | den/det mishagede + substantiv | mishagede + substantiv | |
| den/det mishagete + substantiv | mishagete + substantiv | |||
Opphav
av lavtysk mishagen; etterleddet beslektet med norrønt haga ‘være passende’Betydning og bruk
vekke motvilje eller misnøye hos