Bokmålsordboka
minister
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en minister | ministeren | ministere | ministerne |
| ministreministrer | ministrene | ||
Opphav
fra latin ‘tjener’, av minus ‘mindre’Betydning og bruk
- medlem av regjering
- som etterledd i ord som
- forsvarsminister
- statsminister
- utenriksminister
- om eldre forhold: diplomatisk utsending med rang etter ambassadør
Faste uttrykk
- minister uten porteføljestatsråd uten eget departement