Bokmålsordboka
mergel
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en mergel | mergelen | mergler | merglene |
Opphav
gjennom tysk, fra middelalderlatin margila, av latin marga; trolig fra keltiskBetydning og bruk
kalkholdig leire