Bokmålsordboka
martre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å martre | martrer | martra | har martra | martr!martre! |
| martret | har martret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| martra + substantiv | martra + substantiv | den/det martra + substantiv | martra + substantiv | martrende |
| martret + substantiv | martret + substantiv | den/det martrede + substantiv | martrede + substantiv | |
| den/det martrete + substantiv | martrete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk av martel ‘tortur, pine’; samme opprinnelse som martyriumBetydning og bruk
pine eller plage (sjelelig)
Eksempel
- være martret av tvil
- brukt som adjektiv:
- en martrende uvisshet