Bokmålsordboka
marmæle
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en marmæle | marmælen | marmæler | marmælene |
Opphav
norrønt marmennill, av marr ‘hav, sjø’ og mennill diminutiv av mannBetydning og bruk
i folketro: liten havmann som kan tale med mennesker og åpenbare skjulte ting