Bokmålsordboka
mankere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å mankere | mankerer | mankerte | har mankert | manker! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| mankert + substantiv | mankert + substantiv | den/det mankerte + substantiv | mankerte + substantiv | mankerende |
Opphav
gjennom nederlandsk, fra fransk manquer; opprinnelig av latin mancus ‘vanfør, ufullstendig’Betydning og bruk
Eksempel
- det mankerer 50 kroner
Eksempel
- hva mankerer det deg?