Bokmålsordboka
maner
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en maner | maneren | manerer | manerene |
Opphav
norrønt manèr, gjennom fransk manière; av latin manuarius ‘med hånden’, av manus ‘hånd’Betydning og bruk
Eksempel
- feire jul på norsk maner;
- gjøre noe på sin egen maner
- framstillingsmåte, stil, særlig om stivnet, tilgjort form
Eksempel
- bruken av fremmedord er blitt en maner hos forfatteren
- særlig i flertall: måte å oppføre seg på
Eksempel
- ha gode manerer;
- lære seg fine manerer;
- hun eier ikke manerer