Bokmålsordboka
avhjemle, avheimle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å avheimle | avheimler | avheimla | har avheimla | avheiml!avheimle! |
| avheimlet | har avheimlet | |||
| å avhjemle | avhjemler | avhjemla | har avhjemla | avhjeml!avhjemle! |
| avhjemlet | har avhjemlet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| avheimla + substantiv | avheimla + substantiv | den/det avheimla + substantiv | avheimla + substantiv | avheimlende |
| avheimlet + substantiv | avheimlet + substantiv | den/det avheimlede + substantiv | avheimlede + substantiv | |
| den/det avheimlete + substantiv | avheimlete + substantiv | |||
| avhjemla + substantiv | avhjemla + substantiv | den/det avhjemla + substantiv | avhjemla + substantiv | avhjemlende |
| avhjemlet + substantiv | avhjemlet + substantiv | den/det avhjemlede + substantiv | avhjemlede + substantiv | |
| den/det avhjemlete + substantiv | avhjemlete + substantiv | |||
Betydning og bruk
- i jus: bekrefte og avslutte
Eksempel
- avhjemle et skjønn
- støtte med dokumenter som har beviskraft;
Eksempel
- begivenheten er godt avhjemlet