Bokmålsordboka
avertere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å avertere | averterer | averterte | har avertert | averter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| avertert + substantiv | avertert + substantiv | den/det averterte + substantiv | averterte + substantiv | averterende |
Uttale
averteˊreOpphav
gjennom fransk; fra latin ‘vende seg til, imot’, av ad ‘til’ og vertere ‘vende’Betydning og bruk
kunngjøre ved annonse;
Eksempel
- avertere i avisen;
- avertere etter hus;
- stillingen er avertert ledig