Bokmålsordboka
kusk
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kusk | kusken | kusker | kuskene |
Opphav
fra tysk , av Kutsche ‘reisevogn’,; opprinnelig av ungarsk kocsi ‘(vogn) fra (byen) Kocs’Betydning og bruk
person som kjører vogn som er trukket av hest
Eksempel
- kusken spente hestene fra vognen;
- han er en av de dyktigste kuskene i travsporten i dag