Bokmålsordboka
kurre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kurre | kurrer | kurra | har kurra | kurr! |
| kurret | har kurret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kurra + substantiv | kurra + substantiv | den/det kurra + substantiv | kurra + substantiv | kurrende |
| kurret + substantiv | kurret + substantiv | den/det kurrede + substantiv | kurrede + substantiv | |
| den/det kurrete + substantiv | kurrete + substantiv | |||
Opphav
norrønt kurra, lydordBetydning og bruk
- lage lav, gurglende lyd som duer og orrfugler gjør
- snakke med bløt og innsmigrende stemme
Eksempel
- de to satt og kurret til hverandre
- brukt som adjektiv
- han er omgitt av kurrende kvinner