Bokmålsordboka
kum
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kum | kummen | kummer | kummene |
Opphav
av lavtysk kum(me)Betydning og bruk
- større beholder for vatn, gjødsel eller lignende
Eksempel
- hesten falt ned i en kum;
- hun tømte vannet i kummen
- som etterledd i ord som
- brannkum
- kloakk-kum