Bokmålsordboka
krepere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å krepere | kreperer | kreperte | har krepert | kreper! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| krepert + substantiv | krepert + substantiv | den/det kreperte + substantiv | kreperte + substantiv | kreperende |
Opphav
gjennom tysk, fra italiensk; fra latin ‘knake’, opprinnelig ‘revne, eksplodere’Betydning og bruk
stryke med, dø;
Eksempel
- ti av grisene kreperte;
- jeg er så sulten at jeg tror jeg kreperer