Bokmålsordboka
krage 1, krave 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en krage | kragen | krager | kragene |
| en krave | kraven | kraver | kravene |
Opphav
fra mellomnorsk kragi ‘halskrage på rustning’; fra lavtyskBetydning og bruk
- kant rundt halsåpningen på klesplagg
Eksempel
- brette opp kragen på frakken
- som etterledd i ord som
- skjortekrage
- trøyekrage
Eksempel
- presten kom i kappe og krage
- utstående kant, noe som krager ut
- som etterledd i ord som
- pipekrage
Faste uttrykk
- ta i kragenirettesette