Bokmålsordboka
koordinere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å koordinere | koordinerer | koordinerte | har koordinert | koordiner! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| koordinert + substantiv | koordinert + substantiv | den/det koordinerte + substantiv | koordinerte + substantiv | koordinerende |
Opphav
fra middelalderlatin, av latin co- og ordinare ‘ordne’; jamfør ko-Betydning og bruk
Eksempel
- koordinere de forskjellige tiltakene