Bokmålsordboka
konstabel
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en konstabel | konstabelen | konstabler | konstablene |
Opphav
gjennom tysk, fra middelalderlatin; jamfør norrønt konstabl ‘stallmester’Betydning og bruk
- om eldre forhold: laveste tjenestegrad i politiet og brannvesenet
- grad for elev ved Sjøforsvaret