Bokmålsordboka
kogg 2, kogge
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kogg | koggen | kogger | koggene |
| en kogge | |||
Opphav
norrønt kuggr; fra lavtyskBetydning og bruk
om eldre forhold: bredt hanseatisk krigs- og handelsfartøy med høye skipssider