Bokmålsordboka
knele
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å knele | kneler | knelte | har knelt | knel! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| knelt + substantiv | knelt + substantiv | den/det knelte + substantiv | knelte + substantiv | knelende |
Opphav
fra lavtysk; beslektet med kneBetydning og bruk
- bøye ett eller begge knærne
Eksempel
- knele ved alteret
- gi etter for slitasje eller belastning
Eksempel
- batteriet kneler