Bokmålsordboka
klerk
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en klerk | klerken | klerker | klerkene |
Opphav
norrønt klerkr, gjennom gammelengelsk og lavtysk, fra middelalderlatin clericus, av gresk kleros ‘lodd’, opprinnelig ‘presteskap valgt ved loddkasting’; jamfør kleresiBetydning og bruk
- om eldre forhold: prestevidd person;prestemedhjelper som får geistlig opplæring
- om eldre forhold: skriver, sekretær hos fyrste