Bokmålsordboka
klenge 1
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klenge | klenger | klengte | har klengt | kleng! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klengt + substantiv | klengt + substantiv | den/det klengte + substantiv | klengte + substantiv | klengende |
Opphav
av tysk klengen, opprinnelig ‘få til å springe ut med en klingende lyd’Betydning og bruk
tørke kongler for å få dem til å slippe frøene