Bokmålsordboka
klarlegge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klarlegge | klarlegger | klarla | har klarlagt | klarlegg! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klarlagt + substantiv | klarlagt + substantiv | den/det klarlagte + substantiv | klarlagte + substantiv | klarleggende |
Opphav
fra tysk; jamfør klar (1Betydning og bruk
gjøre noe klart
Eksempel
- klarlegge årsaksforholdet;
- klarlegge skyldspørsmålet