Bokmålsordboka
klakke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klakke | klakker | klakka | har klakka | klakk! |
| klakket | har klakket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klakka + substantiv | klakka + substantiv | den/det klakka + substantiv | klakka + substantiv | klakkende |
| klakket + substantiv | klakket + substantiv | den/det klakkede + substantiv | klakkede + substantiv | |
| den/det klakkete + substantiv | klakkete + substantiv | |||
Opphav
beslektet med norrønt klaka ‘låte’Betydning og bruk
Eksempel
- klakke og slå med en hammer
- gå slik at skoene klaprer mot bakken
Eksempel
- de høye hælene klakker når hun går
- om eldre forhold: gjelde (2 ved å knuse testiklene