Bokmålsordboka
kjenning 3, kenning
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kenning | kenningen | kenninger | kenningene |
| en kjenning | kjenningen | kjenninger | kjenningene |
Opphav
norrønt kenning, av kenna ‘oppkalle’Betydning og bruk
to- eller flerleddet poetisk omskrivning i norrøn diktning;