Bokmålsordboka
kjenner
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kjenner | kjenneren | kjennere | kjennerne |
Opphav
norrønt kennari ‘lærer’; av kjenne (2Betydning og bruk
person med særlig god kjennskap til noe
Eksempel
- en kjenner av afrikanske forhold