Bokmålsordboka
kjemme 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kjemme | kjemmer | kjemma | har kjemma | kjem! |
| kjemmet | har kjemmet | |||
| kjemte | har kjemt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kjemma + substantiv | kjemma + substantiv | den/det kjemma + substantiv | kjemma + substantiv | kjemmende |
| kjemmet + substantiv | kjemmet + substantiv | den/det kjemmede + substantiv | kjemmede + substantiv | |
| den/det kjemmete + substantiv | kjemmete + substantiv | |||
| kjemt + substantiv | kjemt + substantiv | den/det kjemte + substantiv | kjemte + substantiv | |
Opphav
norrønt kemba, av kambr ‘kam’Betydning og bruk
- gre (hår) med kam
Eksempel
- kjemme håret;
- kjemme seg
- rense, rake eller ordne med karde, rive eller lignende redskap
Eksempel
- kjemme ull;
- kjemme høy