Bokmålsordboka
karabin
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en karabin | karabinen | karabiner | karabinene |
Opphav
av fransk carabine, av carabin ‘karabinier’Betydning og bruk
- kort, lett gevær, tidligere brukt av kavalerister
Eksempel
- han tok karabinen og skjøt
Eksempel
- klatresele, tau og karabiner må benyttes