Bokmålsordboka
kapitulere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kapitulere | kapitulerer | kapitulerte | har kapitulert | kapituler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kapitulert + substantiv | kapitulert + substantiv | den/det kapitulerte + substantiv | kapitulerte + substantiv | kapitulerende |
Opphav
gjennom fransk; fra middelalderlatin capitulare, opprinnelig ‘sette opp i hovedpunkter, slutte overenskomst’Betydning og bruk
- overgi seg til fienden (på visse vilkår)
Eksempel
- de kapitulerte for de britiske styrkene
- i overført betydning: gi tapt
Eksempel
- brøytemannskapene måtte kapitulere for naturkreftene