Bokmålsordboka
kantre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kantre | kantrer | kantra | har kantra | kantr!kantre! |
| kantret | har kantret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kantra + substantiv | kantra + substantiv | den/det kantra + substantiv | kantra + substantiv | kantrende |
| kantret + substantiv | kantret + substantiv | den/det kantrede + substantiv | kantrede + substantiv | |
| den/det kantrete + substantiv | kantrete + substantiv | |||
Opphav
av nederlandsk kenteren; jamfør kant (1Betydning og bruk
om fartøy: gå rundt, velte
Eksempel
- båten kantrer
- brukt som adjektiv:
- få melding om en kantret seilbåt