Bokmålsordboka
kannik
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kannik | kanniken | kanniker | kannikene |
Opphav
norrønt kannúkr, fra middelalderlatin, av latin canon ‘regel’; beslektet med kanon (1Betydning og bruk
medlem av domkapittel;