Bokmålsordboka
justere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å justere | justerer | justerte | har justert | juster! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| justert + substantiv | justert + substantiv | den/det justerte + substantiv | justerte + substantiv | justerende |
Opphav
av middelalderlatin justare; av latin justus ‘riktig, rettferdig’, av jusBetydning og bruk
Eksempel
- justere en vekt;
- justere motorens tomgangshastighet;
- lønnen skal justeres
Faste uttrykk
- justert skurlastskåret trelast som er avrettet og dimensjonert til eksakte mål