Bokmålsordboka
jugle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å jugle | jugler | jugla | har jugla | jugl!jugle! |
| juglet | har juglet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| jugla + substantiv | jugla + substantiv | den/det jugla + substantiv | jugla + substantiv | juglende |
| juglet + substantiv | juglet + substantiv | den/det juglede + substantiv | juglede + substantiv | |
| den/det juglete + substantiv | juglete + substantiv | |||
Opphav
av engelsk juggle; beslektet med sjonglereBetydning og bruk
stase ut på en smakløs måte
Eksempel
- jugle seg til