Bokmålsordboka
arrivere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å arrivere | arriverer | arriverte | har arrivert | arriver! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| arrivert + substantiv | arrivert + substantiv | den/det arriverte + substantiv | arriverte + substantiv | arriverende |
Uttale
ariveˊreOpphav
av fransk arriver opprinnelig ‘lande’; av latin ad ‘til’ og ripa ‘bredd, kyst’Betydning og bruk
komme (til et sted);